spoon
2014-06-13, 15:36
Hella fergekai, 14. mars 2014: Vannet er mørkt, og snøen legger seg som skitten sørpe på overflaten. Det gaules og ropes fra alle kanter. Gaute Stadheim har kommet seg ned på en stige, hengende over vannskorpen. Han skimter et eller annet der nede i sjøen. Noe som kan være blondt hår.
Skal han hoppe uti?
Fanget under overflaten
Han skulle egentlig på hyttetur denne dagen, 40 minutters kjøring og en liten fergetur unna hjembygden Sogndal. Han fylte 31 år, og det skulle feires med god mat, god drikke og jacuzzi-bading i vinterværet. Et lystig lag var samlet i bilen om bord i fergen som snart skulle kjøre over fjorden. Én hadde allerede åpnet helgens første pils.
Men så hører Gaute et dunk. «Sikkert bare fergelemmen», tenker han.
Gaute er på vei ut av bilen for å forsyne seg med en øl fra bagasjerommet. Da ser han at en av de ansatte på fergen løper stresset forbi. Han ser også en annen som står på fergelemmen og kikker unaturlig ned i vannet.
Lemmen er ikke slått opp. Dunket må ha vært noe annet.
Gaute springer til, og vennene hans følger. En bil har havnet i vannet. Og i vannet, som er iskaldt og fullt av snø, svømmer to unge menn.
Fergepersonalet er i gang med å hjelpe dem opp.
- Er det flere der nede? roper Gaute ned til guttene.
De er fortumlet og vanskelige å få kontakt med.
- Er det flere? gjentar Gaute.
En av guttene oppfatter spørsmålet og får fortalt at de egentlig skal være tre. Det mangler én. Én sitter fast i bilen, som nå ligger på havbunnen.
Gaute og vennegjengen vet ikke helt hva de skal gjøre. De går litt frem og tilbake på fergen. Det er langt ned til vannet, og stigen som de har funnet frem, er for kort. De klarer ikke se hvor bilen ligger. Gautes nære venn Bjarte Breilid (29) finner frem redningsvester, men hva hjelper det? Guttene i vannet er allerede på vei opp, og vestene kan ikke redde personen som sitter fast der nede.
«Fy faen som vi baset oppå der før vi fikk gjort noe», skal vennene tenke i etterkant.
Helt. Gaute Stadheim (31) reddet livet til et annet menneske.
Gaute Stadheim er 31 år, bor i Sogndal og jobber ved Lerum-fabrikken i Kaupanger.
FOTO: Monica Strømdahl
Men da oppdager Gaute en dobbeltstige som henger på veggen. «Den er lang nok!» tenker han. Stigen rekker akkurat ned. Den får stødig feste på en betongkant under vannet.
JEG TENKTE AT JEG MÅTTE PRØVE. DET ER NÅ BARE VANN. Gaute Stadheim
Gaute tar noen steg nedover for å se bedre. Da oppdager han den lyse fargen. Er det en person?
Tilskuereffekten
Gaute står midt i en situasjon som er blitt behørig drøftet og studert av psykologer de siste tiårene. Det er et klassisk sosialpsykologisk dilemma. Hva skal til for at tilskuere hjelper til ved en ulykke?
Er han sikker på at han er den rette til å gjøre jobben? Kanskje er noen av de andre tilskuerne bedre egnet? Risikerer han seg selv hvis han hopper uti?
For å fortelle hva psykologene i dag vet om slike situasjoner, må vi tilbake til en drapssak i New York på 1960-tallet. «37 personer ble vitne til mord, ingen ringte politiet», meldte The New York Times på forsiden i 1964. En kvinne ved navn Kitty Genovese var blitt knivstukket mens et helt nabolag sto og så på fra vinduene. Gjerningsmannen rømte fra stedet og kom tilbake to ganger før han fikk fullført drapet. Alt dette uten at noen tok opp telefonen og kontaktet politiet, fortalte avisen.
Historien viste seg i ettertid å være ukorrekt. Men på 60-tallet satte den like fullt i gang en voldsom debatt. Hvordan kunne så mange lovlydige mennesker stå og se på et brutalt drap uten å gjøre noe som helst?
Psykologene Bibb Latané og John Darley var blant dem som ble fanget av spørsmålet. Deres trang til å finne svar skulle gjøre dem verdenskjente.
De iscenesatte situasjoner der intetanende personer fikk valget mellom å hjelpe til eller være passive. Et tydelig funn pekte seg ut i forskernes notater: Jo flere personer som var vitne til situasjonen, jo mindre var sjansen for at noen grep inn.
Tilskuereffekten, en av verdens mest kjente teorier innen sosialpsykologi, var blitt oppdaget.
Teorien sier at ansvaret for å hjelpe blir pulverisert når det er flere til stede. Tilskuerne tenker «hvorfor meg?» De kan frykte å bli midtpunktet i en hendelse der de selv ender opp med å gjøre feil. Og ettersom ingen andre hjelper til, kan de tenke at det ikke er nødvendig. Eller at det er for sent.
Gautes valg
Da Gaute står på stigen, er det mellom 10 og 15 personer som følger med på hans bevegelser. Han går helt ned til vannoverflaten. Sikten er elendig i mørket. Men han kan tydelig se den lyse fargen som skimrer der nede, på kanskje fire meters dyp. Skal han hoppe?
- Jeg ser henne, sier han til vennene oppe på fergelemmen.
- Jeg må ned!
Han får stukket et tau i hånden fra kompisene. Tauet er festet i en redningsbøye som ligger på vannet.
- Nå må du faen passe på deg selv, Gaute! roper Bjarte.
Gaute sikter seg inn og stuper uti. Han kaver for å finne retningen, men det skal ikke mange takene til før han når ned. Han hadde rett! Det lyse skimmeret var blondt hår. Langt, lyst jentehår flyter rundt i det blåsvarte vannet. Det tilhører en livløs, ung kvinnekropp som henger halvveis ut av en personbil. Gaute tar tak i håret og drar til. Jenta sitter fast. Gaute begynner å surre tauet rundt henne, men ombestemmer seg da han husker at det også er surret fast i hans egen hånd. Det kan være farlig. Han går tom for luft, men rekker å rykke tak i henne en gang til før han må opp igjen.Bjarte er nå i ferd med å ta av skoene. Gaute hiver etter pusten og roper at han trenger hjelp. Men nå ser han at jenta har kommet litt nærmere. Hun har løsnet. Han dukker under igjen og svømmer ned, griper henne i håret og trekker henne opp til overflaten.
På fergelemmen får de dratt jenta opp med en redningsbøye. Hun er blå og hvit i huden. Kald. De tar tak i den slanke, men nå likevel tunge kroppen og springer inn i fergen. Hun puster ikke. Ingen puls. Det har kanskje gått ti minutter siden bilen gikk i vannet. Jenta er død.
Bjarte og to andre menn starter hjerte-lunge-redning. Etter noen minutter får de en reaksjon. Janne trekker pusten kort én gang. Oppkast og sjøvann kommer opp. Han får det i munnen, men spytter det ut og gyver løs på ny. «Her er det håp», tenker en av dem. Enda noen minutter går. Jenta trekker pusten, blir borte et par minutter, trekker pusten igjen, og forsvinner på ny. Så begynner hun endelig å puste for egen maskin. Brystkassen går opp og ned, svakt og uregelmessig. Pulsen er tilbake.
Ikke lenge etter ankommer ambulansen. Jenta lever, men de som deltok i redningsaksjonen, lurer på hvordan det vil gå med henne. Hun var jo lenge uten surstoff.
Tidsrommet er usikkert, men Jenta var død i kanskje 30 minutter før hun fikk pulsen tilbake.
FOTO: Sigrid Svartefoss, Sogn Avis
«Hun må ha fått omfattende skader i hodet», tenker en fra fergemannskapet da han ser ambulansen kjøre av gårde.
En samlet gruppe
Gaute og de andre tok tak i situasjonen. De ble ikke til passive tilskuere, slik tilskuereffekten forutsier. Gaute kunne ha vurdert det som for farlig å kaste seg ut i det iskalde vannet. Dette er en jobb for profesjonelle, kunne han ha tenkt. Men han hoppet uti.
Forskningen kan bidra til å forklare hvorfor. Tilskuereffekten, som er blitt bekreftet i en rekke andre studier etter oppdagelsen, er også en teori som er blitt modifisert og videreutviklet.
Studier viser at folk har lettere for å hjelpe hvis de har et forhold til de andre tilskuerne. Gaute var sammen med to gode venner og kjente også andre som var til stede.
Samtidig hjelper det hvis tilskuerne kommuniserer. De må føle at de i hvert fall til en viss grad står samlet, og de bør ikke forbli stille og passive. I Gautes tilfelle var redningsaksjonen på en måte allerede i gang. Flere personer var i full sving med å hjelpe guttene som hadde kommet seg ut av bilen på egen hånd.
Men ofte holder ikke det heller. Du må også føle at du behersker situasjonen, at du vil klare det.
Hjemme hos Gaute
Selv føler Gaute at han gikk på autopilot.
- Jeg tenkte egentlig ikke så mye. Men jeg tenkte nok at jeg i hvert fall måtte prøve. Det er nå bare vann, sier Gaute da A-magasinet treffer ham hjemme i Sogndal.
Utenfor er det deilig maivær. Katten smyger seg rundt på jakt etter noe å leke med.
- Men hva gikk gjennom hodet ditt da du skulle til å hoppe?
- Ingenting.
Han er en staut kar, avslappet og lur i blikket. Gaute er en fyr som får ting gjort. Det koselige huset i Sogndal sentrum var for fire år siden en morken rønne. Gaute har forvandlet det til hjemlig idyll, med hyggelige rom og en stor, fin platting i hagen. Men god til å prate om sin egen heltedåd, det er han ikke.
Han var nå bare der, og måtte jo bare prøve, det var nå bare vann.
- Jeg hoppet i vannet fordi ingen andre hoppet i vannet, sier han.
Uten forvarsel kommer to unge menn inn døren. De sier kort hei og går bort til kjøleskapet. Det er Bjarte Breilid og en kamerat. De skal levere tilbake en henger som de har lånt av Gaute og benytter samtidig anledningen til å forsyne seg med saft. De pleier det i vennegjengen. Gå rett inn døren og forsyne seg fra kjøleskapet.
01Venner. Gaute Stadheim og hans nære venn Bjarte Breilid (29) deltok begge i redningsaksjonen. Men det var Gaute som hoppet i vannet. Gaute Stadheim og hans nære venn Bjarte Breilid (29) deltok begge i redningsaksjonen. Men det var Gaute som hoppet i vannet.
FOTO: Monica Strømdahl
- Gaute er ikke redd for ting. Det ligger i naturen hans. Jeg tror også han analyserer situasjoner ganske bra. Han tenker konsekvenser, sier Bjarte om vennen sin.
Gaute blir brydd og svarer med en lyd som er vanskelig å oppfatte. Han synes han har fått altfor mye skryt allerede.
På spørsmål fra A-magasinet om hvordan det føles å ha reddet livet til et annet menneske, svarer han:
- Det føles flott.. Jeg vet ikke helt ... Det er kjekt og flott.
Dagen etter skal han for første gang møte jenta han reddet.
Gaute treffer Janne
Hun heter Janne Holen og er 18 år gammel. Hun er blitt fortalt i ettertid hvordan bilen hun satt i, mistet grepet i den snølagte bakken på vei ned mot fergekaien. Den skar ut til siden, dunket gjennom en postvogn og traff gjerdet på det eneste stedet hvor det var mulig å ende i vannet. Nesten på centimeteren, midt mellom en lyktestolpe og en stor fortøyningsbolt. Bilen kjørte ikke fort, men føret var så dårlig at den skled som en slede nedover bakken.
Janne husker ikke dette. Hun har også vanskelig for å huske gjenfortellingen. Detaljene glipper. Hukommelsen er ikke helt som den var, og hun blir fort sliten og får vondt i hodet. Likevel føler hun seg heldig. Det kunne ha gått så mye verre. Janne er i dag så å si frisk, og akkurat den samme jenta som før ulykken
Gautes handlekraft, og den raske hjerte-lunge-redningen, var helt avgjørende.
Janne har ennå ikke møtt Gaute. De bor i samme bygd, i lille Sogndal med 7500 innbyggere. Likevel har ingen av dem tatt kontakt. Hvordan tar man egentlig kontakt med en person som har reddet livet ditt? Janne vet ikke. Det er slitsomt å tenke på ulykken, og hun har forsøkt å skyve den litt vekk. Hun har hatt mer enn nok med å komme seg tilbake på skolebenken.
Men nå skal de møtes. A-magasinet vil ha bilde av dem sammen på kaia.
- Jeg tror det blir veldig merkelig. Men likevel godt og spesielt. Jeg gruer meg litt, da. Det gjør jeg, sier Janne.
Hun treffer oss i Sogndal en fredag etter skoletid. Det er 9. mai, og rundt to måneder er gått siden hun ble hentet livløs opp av sjøen.
Hun synes det er rart å tenke på at det var hun som lå der under kaien. At hun var klinisk død. Hun lurer på hvordan hun så ut, og håper Gaute kan fortelle henne om det.
Vi setter oss i bilen og begynner kjøreturen mot fergekaia, som ligger på Hella, omtrent 30 minutter unna. Det vakre fjordlandskapet viser seg fra sin beste side i det milde solskinnet. Været er noe ganske annet enn den dramatiske dagen, da snøen plutselig begynte å lave ned.
Vi ankommer før Gaute og blir stående og vente. Janne tripper nervøst rundt. Hun har vært her mange ganger siden ulykken. Dette er reiseveien hjem til foreldrene som bor i Vik. Men hun har aldri vært her med pressen på slep for å møte mannen som reddet livet hennes.
Så kommer Gaute til avtalt tidspunkt. Han går mot Janne og smiler.
- Yes, takk for sist! sier han og ler.
- Takk! Hva skal jeg si, jeg vet ikke helt, svarer Janne.
De gir hverandre en klem. Janne tørker seg i øyekroken. Begge ler litt usikkert.
- Nei, jeg vet ikke jeg heller, sier Gaute.
- Begynner du å huske noe nå, eller? spør han henne.
- Nei, jeg husker ingenting. Dessverre. Jeg har lyst til å huske.
- Jaja. Så lenge du har det bra, er det ingenting som er bedre enn det.
De kikker litt på gjerdet der bilen braste gjennom. Gaute lener seg på rekkverket. Janne veksler mellom å se ned og kaste blikk bort på ham.
- Måtte du under fergen for å hente meg? spør hun.
- Nja, bilen lå under lemmen. Den lå midt der, sier Gaute og peker et lite stykke ut fra kaia.
- Var jeg blå, liksom? spør Janne.
- Ja. Hvit og blå.
- Æsj. Herregud! Fy! sier Janne.
- Ja, det er merkelig. Sist gang vi var her sammen, var du død, sier Gaute.
- Det er veldig spesielt, sier Janne, og fortsetter:
- Det går ikke an å takke deg nok. Jeg hadde mest sannsynlig ikke vært her hvis det ikke var for deg.
- Det er bra nok takk at du er her.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/Da-han-reddet-henne-7598864.html#.U5sI0_l_uyV
Skal han hoppe uti?
Fanget under overflaten
Han skulle egentlig på hyttetur denne dagen, 40 minutters kjøring og en liten fergetur unna hjembygden Sogndal. Han fylte 31 år, og det skulle feires med god mat, god drikke og jacuzzi-bading i vinterværet. Et lystig lag var samlet i bilen om bord i fergen som snart skulle kjøre over fjorden. Én hadde allerede åpnet helgens første pils.
Men så hører Gaute et dunk. «Sikkert bare fergelemmen», tenker han.
Gaute er på vei ut av bilen for å forsyne seg med en øl fra bagasjerommet. Da ser han at en av de ansatte på fergen løper stresset forbi. Han ser også en annen som står på fergelemmen og kikker unaturlig ned i vannet.
Lemmen er ikke slått opp. Dunket må ha vært noe annet.
Gaute springer til, og vennene hans følger. En bil har havnet i vannet. Og i vannet, som er iskaldt og fullt av snø, svømmer to unge menn.
Fergepersonalet er i gang med å hjelpe dem opp.
- Er det flere der nede? roper Gaute ned til guttene.
De er fortumlet og vanskelige å få kontakt med.
- Er det flere? gjentar Gaute.
En av guttene oppfatter spørsmålet og får fortalt at de egentlig skal være tre. Det mangler én. Én sitter fast i bilen, som nå ligger på havbunnen.
Gaute og vennegjengen vet ikke helt hva de skal gjøre. De går litt frem og tilbake på fergen. Det er langt ned til vannet, og stigen som de har funnet frem, er for kort. De klarer ikke se hvor bilen ligger. Gautes nære venn Bjarte Breilid (29) finner frem redningsvester, men hva hjelper det? Guttene i vannet er allerede på vei opp, og vestene kan ikke redde personen som sitter fast der nede.
«Fy faen som vi baset oppå der før vi fikk gjort noe», skal vennene tenke i etterkant.
Helt. Gaute Stadheim (31) reddet livet til et annet menneske.
Gaute Stadheim er 31 år, bor i Sogndal og jobber ved Lerum-fabrikken i Kaupanger.
FOTO: Monica Strømdahl
Men da oppdager Gaute en dobbeltstige som henger på veggen. «Den er lang nok!» tenker han. Stigen rekker akkurat ned. Den får stødig feste på en betongkant under vannet.
JEG TENKTE AT JEG MÅTTE PRØVE. DET ER NÅ BARE VANN. Gaute Stadheim
Gaute tar noen steg nedover for å se bedre. Da oppdager han den lyse fargen. Er det en person?
Tilskuereffekten
Gaute står midt i en situasjon som er blitt behørig drøftet og studert av psykologer de siste tiårene. Det er et klassisk sosialpsykologisk dilemma. Hva skal til for at tilskuere hjelper til ved en ulykke?
Er han sikker på at han er den rette til å gjøre jobben? Kanskje er noen av de andre tilskuerne bedre egnet? Risikerer han seg selv hvis han hopper uti?
For å fortelle hva psykologene i dag vet om slike situasjoner, må vi tilbake til en drapssak i New York på 1960-tallet. «37 personer ble vitne til mord, ingen ringte politiet», meldte The New York Times på forsiden i 1964. En kvinne ved navn Kitty Genovese var blitt knivstukket mens et helt nabolag sto og så på fra vinduene. Gjerningsmannen rømte fra stedet og kom tilbake to ganger før han fikk fullført drapet. Alt dette uten at noen tok opp telefonen og kontaktet politiet, fortalte avisen.
Historien viste seg i ettertid å være ukorrekt. Men på 60-tallet satte den like fullt i gang en voldsom debatt. Hvordan kunne så mange lovlydige mennesker stå og se på et brutalt drap uten å gjøre noe som helst?
Psykologene Bibb Latané og John Darley var blant dem som ble fanget av spørsmålet. Deres trang til å finne svar skulle gjøre dem verdenskjente.
De iscenesatte situasjoner der intetanende personer fikk valget mellom å hjelpe til eller være passive. Et tydelig funn pekte seg ut i forskernes notater: Jo flere personer som var vitne til situasjonen, jo mindre var sjansen for at noen grep inn.
Tilskuereffekten, en av verdens mest kjente teorier innen sosialpsykologi, var blitt oppdaget.
Teorien sier at ansvaret for å hjelpe blir pulverisert når det er flere til stede. Tilskuerne tenker «hvorfor meg?» De kan frykte å bli midtpunktet i en hendelse der de selv ender opp med å gjøre feil. Og ettersom ingen andre hjelper til, kan de tenke at det ikke er nødvendig. Eller at det er for sent.
Gautes valg
Da Gaute står på stigen, er det mellom 10 og 15 personer som følger med på hans bevegelser. Han går helt ned til vannoverflaten. Sikten er elendig i mørket. Men han kan tydelig se den lyse fargen som skimrer der nede, på kanskje fire meters dyp. Skal han hoppe?
- Jeg ser henne, sier han til vennene oppe på fergelemmen.
- Jeg må ned!
Han får stukket et tau i hånden fra kompisene. Tauet er festet i en redningsbøye som ligger på vannet.
- Nå må du faen passe på deg selv, Gaute! roper Bjarte.
Gaute sikter seg inn og stuper uti. Han kaver for å finne retningen, men det skal ikke mange takene til før han når ned. Han hadde rett! Det lyse skimmeret var blondt hår. Langt, lyst jentehår flyter rundt i det blåsvarte vannet. Det tilhører en livløs, ung kvinnekropp som henger halvveis ut av en personbil. Gaute tar tak i håret og drar til. Jenta sitter fast. Gaute begynner å surre tauet rundt henne, men ombestemmer seg da han husker at det også er surret fast i hans egen hånd. Det kan være farlig. Han går tom for luft, men rekker å rykke tak i henne en gang til før han må opp igjen.Bjarte er nå i ferd med å ta av skoene. Gaute hiver etter pusten og roper at han trenger hjelp. Men nå ser han at jenta har kommet litt nærmere. Hun har løsnet. Han dukker under igjen og svømmer ned, griper henne i håret og trekker henne opp til overflaten.
På fergelemmen får de dratt jenta opp med en redningsbøye. Hun er blå og hvit i huden. Kald. De tar tak i den slanke, men nå likevel tunge kroppen og springer inn i fergen. Hun puster ikke. Ingen puls. Det har kanskje gått ti minutter siden bilen gikk i vannet. Jenta er død.
Bjarte og to andre menn starter hjerte-lunge-redning. Etter noen minutter får de en reaksjon. Janne trekker pusten kort én gang. Oppkast og sjøvann kommer opp. Han får det i munnen, men spytter det ut og gyver løs på ny. «Her er det håp», tenker en av dem. Enda noen minutter går. Jenta trekker pusten, blir borte et par minutter, trekker pusten igjen, og forsvinner på ny. Så begynner hun endelig å puste for egen maskin. Brystkassen går opp og ned, svakt og uregelmessig. Pulsen er tilbake.
Ikke lenge etter ankommer ambulansen. Jenta lever, men de som deltok i redningsaksjonen, lurer på hvordan det vil gå med henne. Hun var jo lenge uten surstoff.
Tidsrommet er usikkert, men Jenta var død i kanskje 30 minutter før hun fikk pulsen tilbake.
FOTO: Sigrid Svartefoss, Sogn Avis
«Hun må ha fått omfattende skader i hodet», tenker en fra fergemannskapet da han ser ambulansen kjøre av gårde.
En samlet gruppe
Gaute og de andre tok tak i situasjonen. De ble ikke til passive tilskuere, slik tilskuereffekten forutsier. Gaute kunne ha vurdert det som for farlig å kaste seg ut i det iskalde vannet. Dette er en jobb for profesjonelle, kunne han ha tenkt. Men han hoppet uti.
Forskningen kan bidra til å forklare hvorfor. Tilskuereffekten, som er blitt bekreftet i en rekke andre studier etter oppdagelsen, er også en teori som er blitt modifisert og videreutviklet.
Studier viser at folk har lettere for å hjelpe hvis de har et forhold til de andre tilskuerne. Gaute var sammen med to gode venner og kjente også andre som var til stede.
Samtidig hjelper det hvis tilskuerne kommuniserer. De må føle at de i hvert fall til en viss grad står samlet, og de bør ikke forbli stille og passive. I Gautes tilfelle var redningsaksjonen på en måte allerede i gang. Flere personer var i full sving med å hjelpe guttene som hadde kommet seg ut av bilen på egen hånd.
Men ofte holder ikke det heller. Du må også føle at du behersker situasjonen, at du vil klare det.
Hjemme hos Gaute
Selv føler Gaute at han gikk på autopilot.
- Jeg tenkte egentlig ikke så mye. Men jeg tenkte nok at jeg i hvert fall måtte prøve. Det er nå bare vann, sier Gaute da A-magasinet treffer ham hjemme i Sogndal.
Utenfor er det deilig maivær. Katten smyger seg rundt på jakt etter noe å leke med.
- Men hva gikk gjennom hodet ditt da du skulle til å hoppe?
- Ingenting.
Han er en staut kar, avslappet og lur i blikket. Gaute er en fyr som får ting gjort. Det koselige huset i Sogndal sentrum var for fire år siden en morken rønne. Gaute har forvandlet det til hjemlig idyll, med hyggelige rom og en stor, fin platting i hagen. Men god til å prate om sin egen heltedåd, det er han ikke.
Han var nå bare der, og måtte jo bare prøve, det var nå bare vann.
- Jeg hoppet i vannet fordi ingen andre hoppet i vannet, sier han.
Uten forvarsel kommer to unge menn inn døren. De sier kort hei og går bort til kjøleskapet. Det er Bjarte Breilid og en kamerat. De skal levere tilbake en henger som de har lånt av Gaute og benytter samtidig anledningen til å forsyne seg med saft. De pleier det i vennegjengen. Gå rett inn døren og forsyne seg fra kjøleskapet.
01Venner. Gaute Stadheim og hans nære venn Bjarte Breilid (29) deltok begge i redningsaksjonen. Men det var Gaute som hoppet i vannet. Gaute Stadheim og hans nære venn Bjarte Breilid (29) deltok begge i redningsaksjonen. Men det var Gaute som hoppet i vannet.
FOTO: Monica Strømdahl
- Gaute er ikke redd for ting. Det ligger i naturen hans. Jeg tror også han analyserer situasjoner ganske bra. Han tenker konsekvenser, sier Bjarte om vennen sin.
Gaute blir brydd og svarer med en lyd som er vanskelig å oppfatte. Han synes han har fått altfor mye skryt allerede.
På spørsmål fra A-magasinet om hvordan det føles å ha reddet livet til et annet menneske, svarer han:
- Det føles flott.. Jeg vet ikke helt ... Det er kjekt og flott.
Dagen etter skal han for første gang møte jenta han reddet.
Gaute treffer Janne
Hun heter Janne Holen og er 18 år gammel. Hun er blitt fortalt i ettertid hvordan bilen hun satt i, mistet grepet i den snølagte bakken på vei ned mot fergekaien. Den skar ut til siden, dunket gjennom en postvogn og traff gjerdet på det eneste stedet hvor det var mulig å ende i vannet. Nesten på centimeteren, midt mellom en lyktestolpe og en stor fortøyningsbolt. Bilen kjørte ikke fort, men føret var så dårlig at den skled som en slede nedover bakken.
Janne husker ikke dette. Hun har også vanskelig for å huske gjenfortellingen. Detaljene glipper. Hukommelsen er ikke helt som den var, og hun blir fort sliten og får vondt i hodet. Likevel føler hun seg heldig. Det kunne ha gått så mye verre. Janne er i dag så å si frisk, og akkurat den samme jenta som før ulykken
Gautes handlekraft, og den raske hjerte-lunge-redningen, var helt avgjørende.
Janne har ennå ikke møtt Gaute. De bor i samme bygd, i lille Sogndal med 7500 innbyggere. Likevel har ingen av dem tatt kontakt. Hvordan tar man egentlig kontakt med en person som har reddet livet ditt? Janne vet ikke. Det er slitsomt å tenke på ulykken, og hun har forsøkt å skyve den litt vekk. Hun har hatt mer enn nok med å komme seg tilbake på skolebenken.
Men nå skal de møtes. A-magasinet vil ha bilde av dem sammen på kaia.
- Jeg tror det blir veldig merkelig. Men likevel godt og spesielt. Jeg gruer meg litt, da. Det gjør jeg, sier Janne.
Hun treffer oss i Sogndal en fredag etter skoletid. Det er 9. mai, og rundt to måneder er gått siden hun ble hentet livløs opp av sjøen.
Hun synes det er rart å tenke på at det var hun som lå der under kaien. At hun var klinisk død. Hun lurer på hvordan hun så ut, og håper Gaute kan fortelle henne om det.
Vi setter oss i bilen og begynner kjøreturen mot fergekaia, som ligger på Hella, omtrent 30 minutter unna. Det vakre fjordlandskapet viser seg fra sin beste side i det milde solskinnet. Været er noe ganske annet enn den dramatiske dagen, da snøen plutselig begynte å lave ned.
Vi ankommer før Gaute og blir stående og vente. Janne tripper nervøst rundt. Hun har vært her mange ganger siden ulykken. Dette er reiseveien hjem til foreldrene som bor i Vik. Men hun har aldri vært her med pressen på slep for å møte mannen som reddet livet hennes.
Så kommer Gaute til avtalt tidspunkt. Han går mot Janne og smiler.
- Yes, takk for sist! sier han og ler.
- Takk! Hva skal jeg si, jeg vet ikke helt, svarer Janne.
De gir hverandre en klem. Janne tørker seg i øyekroken. Begge ler litt usikkert.
- Nei, jeg vet ikke jeg heller, sier Gaute.
- Begynner du å huske noe nå, eller? spør han henne.
- Nei, jeg husker ingenting. Dessverre. Jeg har lyst til å huske.
- Jaja. Så lenge du har det bra, er det ingenting som er bedre enn det.
De kikker litt på gjerdet der bilen braste gjennom. Gaute lener seg på rekkverket. Janne veksler mellom å se ned og kaste blikk bort på ham.
- Måtte du under fergen for å hente meg? spør hun.
- Nja, bilen lå under lemmen. Den lå midt der, sier Gaute og peker et lite stykke ut fra kaia.
- Var jeg blå, liksom? spør Janne.
- Ja. Hvit og blå.
- Æsj. Herregud! Fy! sier Janne.
- Ja, det er merkelig. Sist gang vi var her sammen, var du død, sier Gaute.
- Det er veldig spesielt, sier Janne, og fortsetter:
- Det går ikke an å takke deg nok. Jeg hadde mest sannsynlig ikke vært her hvis det ikke var for deg.
- Det er bra nok takk at du er her.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/Da-han-reddet-henne-7598864.html#.U5sI0_l_uyV